I Norge skal vi være glade for at vi har mulighet til å vise at vi av og til er imot myndighetene og utbyggere sine vurderinger og standpunkt i forskjellige miljøsaker.
Spesielt i energiutbyggingen i Norge har det vært en lang tradisjon med bruk av sivil ulydighet, men nå utfordres denne viktige måten å vise sin misnøye med myndighetene.
Tidligere Justisminister og Venstreleder, Odd Einar Dørum var med på sivil ulydighet ved å demonstrere mot kraftutbyggingen i Mardøla på slutten av sekstitallet.
Under et filmopptak ved Mardølafossen for noen år siden, fortalte Dørum meg at sivil ulydighet er et svært viktig virkemiddel for enhver befolkning i verden, men da må politikere av og til bøye av for protestene.
Over tid kan denne muligheten vi har med sivil ulydighet bli helt utvannet. Sivil ulydighet er lite virksomt om slike virkemidler aldri får aksept for det som det blir demonstrert mot.
Når myndigheter og utbyggere forteller at «nå kan dere avslutte, dere har demonstrert nok nå», viser dette at det er noe som er i ferd med å skje i forbindelse med sivil ulydighet.
Utbyggerne trenger ikke å forholde seg til slike demonstrasjoner mer enn å ringe til politiet for å få hjelp til å fjerne demonstrantene og fortelle at «dere demonstranter har vist hva dere mener nå». «Gå hjem nå»
Dette er en farlig utvikling.
I debatten på NRK 24. november hadde Fredrik Hauge i Bellona sammen med andre meningsfeller et klart standpunkt og kategorisk avviser dem som prøver å få til en debatt om bruk av vold og ikke bare passiv sivil ulydighet.
Wichiledere holder møte om å starte med ikkevold i sin kamp mot myndighetene
Foto: Magne Helge Sleire, Naturfilmkanalen
Da jeg for snart tyve år siden produserte filmen «The Art of Being Wichi» om Wichiindianerne i Argentina, hadde Wichiene hatt en kamp mot myndighetene, kvegeiere og veiutbygging i over 40 år. En stille ikkevoldelig kamp.
Da myndighetene i Argentina og Paraguay bygget en bro over elven Rio Pilcomoyo, okkuperte Wichiene broen i over to måneder. En stille ikkevoldelig demonstrasjon som gjorde at bruken av broen ble utsatt i flere år.
Men overkjøringen av Wichiene, både fra myndigheter og kvegeiere har bare fortsatt. Broen ble åpnet og nye veier og soyaplantasjer inne i Wichiterritoriet øker fortsatt år for år.
På et tidspunkt hadde Wiciene fått nok. Jeg var selv med på et møtet der Wicienelederne diskutere nettopp bruken av vold for første gang. Noen ville sette fyr på anleggsmaskiner og andre ville gå enda lengre i sine markeringer. Dette var en konsekvens av avmakt som hadde pågått over flere generasjoner, på grunn av myndighetene ikke på noe slags vis ville høre eller å gå i dialog med dem. Det hjalp lite med sivil ulydighet over generasjoner.
Det samme kan skje i Norge og andre land der myndigheter overser befolkningens rop og engasjement i viktige saker. Det hjelper svært lite med retten til sivil ulydighet om ikke myndighetene vil høre på de ropene som kommer fra demonstrantene.
Ofte er det taktiske vurderinger som blir gjort av myndighetene for å dempe både engasjement og demonstrasjoner. Dette kan være en farlig utvikling.
Vi så det i monstermastutbyggingen i Hardanger, og vi ser det i vindkraftutbyggingen i store deler av landet og vi ser det i saken om dumping av gruveslam i Repparfjorden og Førdefjorden.
Store naturødeleggelser i viktig urørt landskap
Foto: Sveinulf Vågene
Det er spesielt i energidebatten at myndighetene og utbyggere kommer med usannheter i fremstillingene sine og i tillegg gjerne utsetter utbygging noen år for så å starte opp igjen. Da kan folk føle seg lurt og tråkket på av myndighetene.
Veien fra fredelige demonstrasjoner til voldelige virkemidler kan da bli kort.
Sentrale myndigheter har en stor jobb å gjøre for at ikkevoldelige og fredelige demonstrasjoner kan utvikle seg til vold i forbindelse med viktige miljøsaker i fremtiden.
Dette har selvsagt demonstrantene hovedansvar for, men det ligger også et stort ansvar på sentrale myndigheter i landet for at dette ikke skal skje i de kommende årene.