Norsk energipolitikk på feilspor – og det er du og  jeg og norsk natur som betaler prisen.

Svein Roar Brunborgs oppsiktsvekkende nye analyse av norsk energipolitikk er et viktig bidrag til samfunnsdebatten om «Det grønne skifte». Med sine 25 års erfaring innen planlegging og kraftforvaltning gir han et verdifullt historisk perspektiv fra innsiden, med mange slående historier. Han avdekker alvorlige systemfeil som forhindrer nødvendig helhetstenking, noe som har resultert i Alta-saken og «monstermastene» i Hardanger, men også dagens storstilte og høyst kontroversielle vindkraftutbygging.

av Olav Grinde

Dessuten belyser forfatteren kraftbransjens merkverdige fordelingen av profitt og kostnader. Tittelen er talende: Energipolitikken er på feil spor! Og det er du som betaler!

Tidligere var det slik at eierne av strømnettet måtte investere deler av sitt overskudd til drift og vedlikehold. I dag har vi en annen modell: Det er i praksis du og jeg som i form av «nettleie» betaler både drift og vedlikehold, i tillegg til å dekke netteiernes fortjeneste.

Dyptpløyende analyse

Boklengden er beskjedne 140 sider, men disse er tettpakket med oppsiktsvekkende fakta og dyptpløyende analyse. Dette er en analyse som er spesielt viktig i disse tider med «Det grønne skiftet».

Forfatteren belyser mange momenter som er avgjørende for miljøsaken. Boken er et viktig bidrag til miljøkampens historie; det gjelder spesielt Alta-utbyggingen og «monstermastene» i Hardanger. Brunborg forteller hvordan begge fadesene kunne vært unngått. Dessverre hadde vi et tungrodd og sidrumpa beslutningssystem. Det som verre var er at styresmaktene ikke bare fattet beslutninger på et uriktig grunnlag – men til syvende og sist valgte å overse de viktige faktaene som de fikk på bordet.

Alta-saken

For Brunborg er Alta-saken kroneeksemplet på konsekvensen av en fragmentert energipolitikk. Med andre ord, at beslutningene ikke er forankret i et helhetssyn. Forsyningssikkerhet i Finnmark ville blitt oppnådd av den planlagte kraftlinjen mellom Sør og Nor over Saltfjellet, i kombinasjon med mindre konfliktfylte prosjekter som Kobbelv-utbyggingen i Nordland. Regjeringen mottok denne informasjonen, men valgte ikke å ta hensyn til den.

I etterkant innrømmet statsminister Gro Harlem Brundtland at Alta-utbyggingen ikke var nødvendig: «Så var altså forventningen og troen på at det var nødvendig med en veldig sterk kraftutbygging ikke fullt ut berettiget.»

Samlet plan

For å unngå slike opprivende konflikter i fremtiden, og ikke for å unngå feilbeslutninger, vedtok Norge å utarbeide en «Samlet plan for vassdrag». Denne skulle ivareta miljøhensyn, sikre lønnsomhet og unngå interessekonflikter.

Inspirert av et foredrag av prof. Einar Hope skrev Brunborg et notat til sine over­ordnete i Miljødepartementet og foreslo etablering av et nasjonalt «kraftmarked» som supplement til Samlet plan. Dette ble springbrettet for den nye Energiloven.

Kapitlet om hvordan Energiloven tok form, målsetningene som ble oppnådd, rollene til Statkraft og Statnett, er høyst informativt.

Splitting i Statkraft og Statnett

Da embetsverket jobbet med å splitte statens eierselskap, var den interne motstanden i Statkraft så sterk at selskapet nektet å fortelle hvor mange som jobbet med nettspørsmål. Brunborg løste problemet på en elegant måte: Han studerte Statkrafts interne telefonkatalog og sorterte de ansatte etter beskrivelsen av arbeidsansvar. Dette resulterte i en illsint telefon fra direktøren der «Statkraft ville ha seg frabedt at noen “snoket” i deres interne og konfidensielle dokumentasjon.» Altså telefonkatalogen.

Kraftutveksling med utlandet, og nettoeksport av kraft, var opprinnelig kun et virkemiddel for å sikre jevn kraftforsyning også i tider med høyst varierende nedbør og kalde vintre.

Monstermastene i Hardanger

Forfatteren skriver:

I 2010–11 ga konflikten om «monstermastene» i Hardanger nok et eksempel på dårlig koordinering mellom utbygging av nett og alternative tiltak. Et system med timesmåling av strømbruken i Bergen kunne ha bidratt til å dempe forbruket av strøm nettopp i de kaldeste vinterdagene, noe som ville gjøre investeringene i monstermastene unødvendige.

Begrunnelsen for kraftlinjen var en «kritisk» mangel på 85 MW for å sikre leveringssikkerhet i Bergen dersom vinteren ble uvanlig kald. I tillegg skulle en oljeplattform elektrifiseres… Merkostnaden i forhold til master på land varierte mellom 200 og 1200 millioner kroner.

En 70 km lang høyspentlinje mellom Sima og Samnanger, inkludert en 200 meter bred korridor, ville båndlegge 140 000 mål med høyfjellsnatur.

 

Svein Roar Brunborg

Brunborg påpeker at det ville vært mer adskillig mer samfunnsøkonomisk fornuftig å utvikle deler av dette til hytteområder. Den gevinsten ville vært mer enn nok til å finansiere en kraftfremføring uten slike master. Slik det er nå, vil ingen ønske å bygge hytte i nærheten av mastene. Monstermastene medførte med andre ord ikke bare en forringing av miljøet, men resulterte i et enormt økonomisk tap for lokalsamfunnet.

Vindkraft

Svein Roar Brunborg mener at Norge er i ferd med å gjøre enda mer alvorlige feilvurderinger når det gjelder utbygging av vindkraft.

«Vindkraften som nå bygges er ikke nødvendig for sikker og tilstrekkelig strøm for det norske samfunnet… Norges avtale med EU om å øke produksjonen av fornybar energi er resultat av et rent økonomisk fordelingsspørsmål… Norges andel av EUs mål er satt høyt fordi vi er et velstående land med en høy brutto nasjonalprodukt. At vi har mye verdifull natur, ble ikke tillagt vekt.»

Og «monstermastene» i Hardanger? Ironisk nok brukes disse i dag i hovedsak til å transportere kraft ut fra Vestlandet, og ikke inn til Bergen slik begrunnelsen var!

Forfatteren klandrer ikke Statnett for beslutningen. Brunborg mener: «Feilen ligger i et manglende forvaltningsmessig helhetssyn og manglende tidsmessig fremdrift og gjennomføring av alternative tiltak i norsk kraftforsyning totalt sett.»

Kullkraft som alternativ til vannkraft?

Noen av det som gjør boken spesielt interessant og leservennlig er historiene om det som har skjedd bak kulissene. Som en kuriositet forteller Brunborg at «en liten gruppe av oss ble sendt på studietur til England for å studere kullkraft. Kunne kullkraft sikre produksjon av nok strøm slik at vannkraften kunne spares og naturmiljøet vernes?»

Statnett og NVE har varslet at «Det grønne skiftet» forutsetter en så omfattende utbygging av norsk infrastruktur at prislappen er anslått til 140 milliarder kroner. Og hvem skal betale? Du og meg som strømkunde – og du og meg som skatteyter.

Fordelene og fortjenesten vil derimot bli innkassert av store energiselskap, til dels eid av utenlandske interesser. Vi ser med andre ord et system der kostnadene «sosialiseres» mens profitten privatiseres!

ENØK-tiltak og ny teknologi

Hva er alternativet til utbyggingen? Ganske enkelt en satsing på tiltak hos forbrukerne. En effektivisering hos forbruker, kombinert med en optimalisering av det eksisterende strømnettet og vannkraftanlegg, vil kunne gi en større gevinst enn nåværende pluss planlagte vindkraftanlegg.

Dette er en sannhet som burde resultert i store avisoverskrifter – og en umiddelbar kansellering av all norsk vindkraftutbygging!

Interessant nok skjer denne effektiviseringen hos forbrukerne i et imponerende tempo. Norge har verdensrekord i andel el-biler og hybridbiler som er solgt. De lades gjerne ved hjelp av private solcellepaneler. Vi står overfor en revolusjon i batteriteknologi, som på sikt vil kunne lagre energi langt mer effektivt enn vannkraftmagasiner gjør.

Norges naturskatter raseres

På samme måte som verdien av norsk høyfjellsnatur ble ignorert da «monstermastene» ble presset på Hardanger, ignorerer man i dag den enorme raseringen av norsk fjell- og kystnatur som skjer i «Det grønne skiftets» navn.

Turisme blir en stadig viktigere inntektskilde for norske lokalsamfunn og for Norge som helhet. Inntektene fra turismen vil fortsette å øke lenge etter den siste dråpen med olje er eksportert fra Nordsjøen. Derfor virker det ufattelig korttenkt at naturverdiene våre som skal sikre fremtidig turisme nå raseres.

Reisende kommer ikke til Norge for å se gigantiske vindkraftanlegg eller «monstermaster». Nei, turistene reiser hit fra alle verdenshjørner for å oppleve våre unike naturskatter. Disse naturskattene er vår fellesarv – og det er en ufattelig tragedie at de i dag kastes på søppeldyngen.

Foreslår nye løsninger

I bunn og grunn hevder Brunborg at norske strømkunder er blitt ført bak lyset, at man frarøves gevinsten av infrastrukturen man har betalt for å bygge opp, og at kraftselskapene har urimelig sterke sugerør inn i lommebokene til strømkundene. Brunborg ser for seg et helt annet system, noe som forutsetter at kundene organiserer seg. Selv er jeg usikker på om akkurat det virkelig lar seg gjøre.

Hva er løsningen? Forfatteren lister flere tiltak som vil skape en mer rettferdig situasjon. Strømkundene må få tilbake retten til å kjøpe strøm fra lokalt nett. Strømkablene øker verdien av norsk strøm; norske strømkunder må nyte godt av denne verdien.

En vesentlig del av boken er viet emner som samfunnsøkonomi, eierskap av de lokale og det nasjonale nettverk, og det forfatteren kaller «vannkraftens grunnrente» og «grunnrentefondet». Brunborg ser på nøkkelspørsmål som:

  • Hva bestemmer strømprisen?
  • Hvorfor koster «nettleie» omtrent like mye som selve strømmen?
  • Hvordan subsidieres egentlig Norges storstilte vindkraftutbyggingen?

Erfaring og innsikt

Svein Roar Brunborg er både sivilingeniør og siviløkonom. I 25 år jobbet han med norsk energiforvaltning og utførte oppdrag for bl.a. NVE, Oljedirektoratet, Miljøvern­departementet, Olje- og energidepartementet. Dette gir ham en unik forståelse av detaljene i norsk energipolitikk, og hvordan denne har utviklet seg de siste årene. Bakerst i boken gir Brunborg et lengre sammendrag av hva han har jobbet med, og hvordan han er kommet til sine konklusjoner. På en glimrende måte utfyller dette den faglige delen av boken.

Boken kan kjøpes her:  http://giutbok.no/energipolitikken/